Mer enn halvparten av elektrisiteten i Norden leveres av vannkraft. I motsetning til vind er dette litt mer kontrollerbart. Vi kan imidlertid ikke kontrollere hvor mye det regner – eller den «hydrologiske balansen» som det heter på nerdespråket. Hvis det er mindre vann i vannmagasinene, kan tilførselen begrenses. Hvis magasinene er nær overfylte, blir de tvunget til å produsere – og dermed senke prisen.

Energiproduksjon fra solceller vokser raskt i Norden, men dette skjer fortsatt i relativt små volumer. Produksjonsmengden påvirkes av mengden solenergi som når bakken, f.eks. posisjonen til solen og hvor overskyet det er. Solenergi kan spares i kortere perioder med batterier, alternativt kan du selge overskuddet ditt dersom du produserer solstrøm selv.

Som alt mulig annet, kan komponenter i strømsystemet gå i stykker eller oppleve avbrudd (noen ganger er dette planlagt, noen ganger er det ikke). En ulempe med det nåværende «sentraliserte» systemet, er at hvis bare ett atomkraftverk har strømbrudd, vil en stor del av forsyningen mangle og prisene bli høyere. Derfor kan et mer «desentralisert» system med mindre, mer spredte komponenter, som husholdninger med solceller på taket, betraktes som mer motstandsdyktige.

Olje, kull og gass er relativt dyre drivstoff sammenlignet med for eksempel vind – som er gratis. Det som faktisk setter prisen hver time, er «marginalkostnaden» for det dyreste kraftverket som produserer på den tiden. Så selv om det er noe vindproduksjon, vil prisen fortsatt bli satt av det dyreste kraftverket som produserer. Når etterspørselen er høy, eller det ikke er nok tilbud fra rimeligere kilder, er det ofte slik at dyre fossile kraftverk må slås på, og det er disse kraftverkene som setter de høye prisene.